Berørthet

Hvordan la seg gjensidig berøre i møtet med den andre?
Hvordan kan jeg anvende slik type berørthet?

Innledning

I de siste ukene har jeg dvelt ved følgende sitat av Martin Buber: ”Jeg blir til ved Du’et. I det jeg blir Jeg, sier jeg Du. Alt virkelig liv er møte.”1 Buber vektlegger ”jeg-du-relasjonen” og møtet med den andre. De to parter møtes her ansikt til ansikt, de åpner seg opp for den andre og lar seg gjensidig berøre. Personen blir angivelig først et virkelig jeg, et fullt og helt menneske gjennom slike møter. Er det slik at alle virkelige møter står og faller på hvorvidt man evner å la seg gjensidig berøre i møtet med den andre? Hvordan la seg gjensidig berøre? Hvordan bli et jeg i møte med Du’et? Hva kan det innebære å være til stede med sin berørthet? Hva gjør berørtheten med meg og hvordan kan jeg anvende den i møte med mennesker? Det er slike spørsmål jeg er opptatt av for tiden og som jeg ønsker å reflektere noe rundt i dette essay.
I refleksjonsprosessen støtter jeg meg på egne erfaringer, blant annet fra dialogisk øvingsgruppe2, kilder som Jeg og Du av Buber, forelesningsnotater3 med mer.

Ordløse møter

På en av høstens siste løpeturer i skogen møtte jeg en nysgjerrig skøyer i nesten perfekt vinterpels. Siden snøen lot vente på seg var det svært tydelig å se noe lite og hvitt som krysset stien foran meg i vill fart og pilte bak en stor stein. Jeg bråstoppet og tenkte; hva slags skapning er dette? Plutselig så jeg to små bein og et hvitt hode med noe flekkvis svart pels som tittet opp fra steinen. To kullsorte nysgjerrige øyne traff mine. I lydløse sekunder ble vi stående og stirre undrende på hverandre. Jeg prøvde forsiktig å komme nærmere, men da pilte røyskatten ned fra steinen og bak noen busker. Tilsynelatende fremdeles like nysgjerrig tittet den frem fra buskene, trolig for å se hva dette kunne være, og vips – så var den borte. Det vesle dyret fremsto for meg som fullkommen vakker. Jeg kjente på glede, undring, harmoni og en slags sanselighet ved møtet med den firbeinte. Møtet rørte ved noe i meg og mens jeg løp videre kom jeg i tanke på om dette kan være et eksempel på et møte til gjensidig berøring. Kan Buber si meg noe om dette? I følge Buber kan to personer føre en dialog og la seg gjensidig påvirke selv uten at et ord blir ytret. Ordløse dialoger kan man også ha med dyr i følge Buber. Han viser ofte til eksempler på ordløs dialog og fortrolighet mellom mennesker og dyr.4 I følge Buber blir vi, som sagt, oss selv gjennom møtet med Du’et, gjennom en dialog som forutsetter sensitivitet, varhet og åpenhet, en dialog som er mer enn en vanlig samtale. Men hvordan kan dette gå til?
Jeg løp samme veg tilbake og nå ville jeg se hvordan det så ut bak steinen som røyskatten tittet opp fra. Da så jeg, til min forundring, at steinen var loddrett bratt og ca en meter høy fra baksiden. Røyskatten må trolig bevisst ha villet se hva for en slags skapning som kom trampende, den klatret opp og tittet over kanten. Hvordan kan jeg vite at møter med dyr og natur er gjensidige, det vil si at det er en gjensidig påvirkning? Jeg tror ikke det er noen gitt og kunne svare på dette, det blir mer en følelse man har, en følelse av kontakt, varhet og tilstedeværelse. Vanskelig å sette ord på, men jeg vet at møtet i skogen traff noe i meg. Hva med mennesker mellom – hvordan la seg gjensidig berøre ansikt til ansikt? Hva mer sier Buber om ”jeg-du-relasjonen”? Med disse tankene i hodet løp jeg siste rest av turen. Hjemme ventet kloke bøker om emnet og snart skulle vi ha våre samtaler i dialogisk øvingsgruppe – kanskje noe her kan kaste lys over emnet.

Om møter til gjensidig berøring

Jeg har nå lest at i følge Buber så kan mennesket forholde seg til den eller det andre på følgende to måter. For det første kan jeg forholde meg som et subjekt som erfarer eller betrakter noe som et det eller som et objekt. Jeg kan for eksempel se på røyskatten eller et tre i skogen som et det. Buber sier at vi ofte også betrakter et annet menneske som et det – en form for erfaring av noe som står utenfor meg. Det andre mennesket kan vi da se som en avgrenset gjenstand i rommet, tillagt bestemte egenskaper, noe som kan beskrives på den måten man beskriver en ting.5 Jeg-det-relasjonen kjennetegnes slik sett som avgrensning og avstand.
Et alternativ er å erfare røyskatten eller et annet menneske som et du. Jeg kan forholde meg som en person som erfarer den andre som en person, som et du. For Buber er jeg-du-forholdet grunnleggende. I denne relasjonen blir jeg’et til som et Jeg i møtet med Du. I det jeg møter den andre som et du skjer selve møtet.

”Det mennesket jeg sier Du til, erfarer jeg ikke, men jeg er i forholdet til ham, i det hellige grunnord. Først når jeg trer ut av det, erfarer jeg han igjen. Erfaring er Du-fjernhet. Forholdet kan bestå, selv om det menneske jeg sier Du til ikke fornemmer det i sin erfaring. For Du er mer enn Det vet. Du gjør mer, og det vederfares det mer enn Det vet. Hithen når intet bedrag; Her er det Virkelige livs vugge. (…) Forholdet til Du’et er umiddelbart. Mellom Jeg og Du står intet begrepsmessig, ingen forhåndsviten og ingen fantasi, og selv erindringen forvandler seg, når den fra det oppstykkede styrter seg ut i helheten. (…) Ethvert middel er hindring. Bare hvor ethvert middel er falt bort, skjer møtet.”6

Kan jeg kjenne meg igjen i dette? Jeg synes Buber skriver vakkert, poetisk og noe svevende. Slik jeg tolker Buber, kan det her synes som om jeg-du-relasjoner kan oppstå umiddelbart og uten varsel, man kan gå inn og ut av møtet med du’et, likedan kan forholdet bestå selv om du’et ikke selv erfarer det. Er det slik eller er det annerledes? Jeg tror møtet med røyskatten, for meg, ble et jeg-du-møte. Men hvordan kan slike jeg-du-møter ellers arte seg i møte med andre mennesker? Møte mellom gode venner kan i følge Buber være et eksempel på en jeg-du-relasjon. Blant venner opplever jeg at vi kan gå inn og ut av jeg-du-relasjonen på samme måte som man i dialoger kan gå inn og ut av dialogen. Videre kan dialoger være mer eller mindre dialogiske.7 Jeg tror jeg-du-møter like gjerne kan oppstå spontant og uventet med mennesker man ikke kjenner noe særlig til. I jeg-du-møtet ”(…) møtes vi som hele mennesker og med et altoppslukende engasjement på en måte som ellers ikke forekommer.”8 Her er det noe som treffer meg. Jeg ønsker å ta med meg spørsmål jeg har gjort meg rundt dette til dialogisk øvingsgruppe.

På en av samtalene i øvingsgruppen kom det over meg en sterk følelse som jeg i etterkant har tenkt kan være et eksempel på berørthet mennesker i mellom. Gjesten, heretter G, ønsket å snakke om dilemma i forhold til valg som ennå ikke er gjort. G var ferdig med sin avsluttende eksamen i filosofi og var opptatt av følgende: skulle hun reise utenlands over en periode for å ’oppleve verden’ eller skulle G satse på å jobbe her hjemme og i så fall hva slags arbeide skulle det eventuelt bli. Var tiden inne for G til å tenke på barn og så videre. Jeg går ikke i detaljer på hva som ble sagt og ikke sagt videre i dialogen, bortsett fra dette: det kom tydelig fram at G ikke var tilfreds med sin situasjon fordi hun angivelig mangler en plan og ambisjoner for hva som skal skje videre – noe G alltid hadde hatt å strekke seg mot. I forkant av dialogen hadde vi i gruppen snakket om livslinjen, om hvor viktig det kan være å ha prosjekter og visjoner, noe styrende, noe å strekke seg mot, noe overordnet som trekker deg i ’riktig retning’, noe energigivende – et ’drive’. Vi hadde diskutert hvor viktig det er å finne sitt kall, eventuelt å vekke kallet, vekke lidenskapen og vi hadde diskutert om det er nettopp dette som er berørthet. Dette ga meg noe å tenke på videre. Vi reflekterte rundt følgende: kanskje noe av utfordringen med å jobbe som filosofisk praktiker er å hjelpe mennesker til å finne sitt kall. I så fall, hvordan vekke kallet / lidenskapen? Er dette noe som skjer når man virkelig møter den andre ansikt til ansikt, et altoppslukende møte med Du’et? Hvordan, i sin tur, holde sitt kall levende?
Det G fortalte, jamfør ovenfor, slo meg som en slags smerte, jeg fikk ikke frem et ord og det ble merkbart stille mellom oss en lang stund. Jeg kjente meg tydelig berørt; kjente på en fortvilelse, en slags smerte på G sine vegne. Alt i alt opplevde jeg ikke stillheten som god. Som dialogiker ville jeg ikke komme med noen konkrete råd, samtidig var jeg usikker på veien videre. Hvorfor kjente jeg på slik smerte og hvorfor var det vanskelig å bli i stillheten, samt å være til stede med min berørthet? Anders Lindseth sier at berørthet ikke er det sammen som empati. Han hevder at man blir berørt av det som sies.9 Stemmer dette? Hva er det som gjør at vi blir berørt? Er det ikke nettopp vår empatiske evne til å sette seg inn i det andre menneskets situasjon som gjør at vi lar oss berøre - en eller annen form for gjenkjennelse? Jeg vet selv hvor viktig det er for meg å ha noe å strekke meg mot, dette med å ha et mål og en visjon. For meg gir dette hverdagene og livet mening, retning, håp og energi. Jeg kjente på den smerte det må være å ikke ha dette få øye, eller rettere sagt alltid å ha hatt dette å strekke seg mot for derpå å ikke ha det lenger, miste det. Jeg valgte å ta tak i noe G hadde snakket om tidligere, dette med å reise / nye opplevelser. Hvis jeg hadde våget å stått i berørtheten, hvor ville den ført oss hen, hvor ville den ført meg hen? Jeg valgte å bryte stillheten. Kanskje vi kunne kommet lenger ved å holde fast i dette med at G ikke var tilfreds på grunn av manglende ambisjoner. Jeg kunne for eksempel spurt: Hvorfor er det så viktig for deg å ha visjoner? Det er ikke sikkert G sine svar ville lignet mine. Jeg har tenkt i etterkant at her gikk jeg kanskje glipp av noe som kunne styrt samtalen i en annen retning, noe som jeg / vi eventuelt kunne lært mye av.

Avsluttende kommentarer

Det har vært interessant å reflektere rundt de spørsmål som er stilt innledningsvis, spesielt dette med hva det kan innebære for meg å være tilstede med min berørthet i møte med Du’et. Ikke minst er jeg interessert i å finne mer ut av hvordan jeg kan anvende slik type følelse i møte med andre mennesker. Noen ganger tror jeg at jeg bør tillate meg å være i berørtheten, kjenne på følelsen, eventuelt på stillheten som kan oppstå, på smerten - for dermed å gi G mulighet til å komme med sitt og gjennom dette også å bli mer kjent med meg selv. Dette blir noe av min utfordring videre.

  1. Martin Buber, Jeg og Du, 2.utg. (Oslo: J.W. Cappelens Forlag, 1992), 13.
  2. Øvingssamtaler i gruppe på 3, Studiet for Dialogisk praksis, Høgskolen i Buskerud, Drammen, september2011 - januar 2012.
  3. Henning Herrestad og Helge Svare, forelesninger, Dialogisk praksis, Høgskolen i Buskerud, Drammen,september-november 2011.
  4. Buber, Jeg og Du, 89.
  5. Helge Svare, Den gode samtalen – Kunsten å skape dialog, (Oslo: Pax forlag A/S, 2008), 46.
  6. Buber, Jeg og Du, 11-13.
  7. Herrestad og Svare, forelesninger, Dialogisk praksis, september – november 2011
  8. Svare, Den gode samtalen, 47.
  9. Anders Lindseth, ”Samtalens plass i et menneskeliv”, Anders Lindseth i samtale med Helge Svare, Samtiden nr 3, 2002, 6.
Kommentarer

Kan virke som G kunne hatt godt av å reise litt ut for å se hva som skjer når ikke alt er planlagt og kanskje kun kjørt med enveis-billetter. Da vil følelsen av å være med komme og kanskje også få frem et slags mål og dermed litt lidenskap. Tror følelsen av nærhet ville blitt mye sterkere, vet ikke om det er det samme som berørthet

Organisasjonsnummer: 912 234 541