Mine idealer som filosofisk praktiker

Hva er mine idealer som filosofisk praktiker?
Hvilken teoretisk ramme setter jeg min virksomhet inn i?
Hvordan endrer min filosofiske praksis mitt syn på hva filosofi er og kan være?

Innledning

Jeg har lenge tenkt på hvordan jeg skal løse denne oppgaven på best måte. Jeg har vurdert flere alternativer, blant annet om jeg skal skrive mitt essay som til en potensiell gjest eller som en slags artikkel til et tidsskrift. Jeg har vel landet på noe nærmest midt i mellom. Jeg har hatt stor utbytte av å diskutere temaet med noen av mine medstudenter på studiet for filosofisk praksis. Takk også til filosofisk praktiker Anders Holt for gode innspill under dialogiske samtaler.

Følgende spørsmål har vært sentrale for meg: Hva er filosofisk praksis? Hvis jeg vet hva filosofisk praksis er - hvordan kan dette endre mitt syn på hva filosofi kan være? Hvordan kan filosofisk praksis markedsføres videre?

Filosofisk praksis – definisjon og idealer

Ved inngangen til dette kapittel er det flere spørsmål som reiser seg. Finnes det en dekkende definisjon på hva filosofisk praksis er? Hva er målet og metoden for slik praksis? Likedan; hva er mine idealer for filosofisk praksis?

Det å tenke rundt noe handler om, slik jeg ser det, å ha gode begreper. Begreper er som redskaper man vier sin oppmerksomhet og tiltro til. Har vi et godt begrep om hva en filosofisk praktiker er? Hvilken kunnskap og særskilt kompetanse kan jeg som filosofisk praktiker bringe inn i samtalerommet? Finnes det et forum for kritisk granskning av den filosofiske dialogen – eller bedre; hvordan forme og artikulere idealer som ivaretar dette? Trolig stiller jeg for mange spørsmål for et lite essay, men la gå.

Helge Svare sier følgende i sin artikkel Behandling eller dialog: ”Filosofiske praktikere står fritt til å definere sin virksomhet som en rent dialogisk praksis, og til å la gjesten selv gjennom dialogen definere hva hun ønsker å oppnå med den.”¹ Videre i samme artikkel henviser Svare til Henning Herrestad som sier følgende: ”Den filosofiske praktikeren ser klientens tanker, følelser og valg som uttrykk for en livsfilosofi som lar seg undersøke rasjonelt. Metodelikheten til for eksempel kognitiv psykoterapi antyder at filosofisk veiledning kan ha terapeutisk effekt, skriver han, men det primære målet er større meningsfylde eller mestring.”² Idealer for filosofisk praksis er mange, foruten meningsfylde og mestring kan det være innsikt, selverkjennelse, selvrealisering / selvdannelse, kritisk tenkning, samarbeid, evnen til å lytte, likeverd og ikke minst åpenhet for å nevne noe. Jeg vil i det kommende begrense min teoretiske ramme for filosofisk praksis til å gjelde filosofiske teorier med opphav i eksistensialisme og hermeneutikk, hovedsakelig med utgangspunkt i Martin Buber, Hans-Georg Gadamer og i noe grad Hans Skjervheim.

Etiske og eksistensielle spørsmål og problemstillinger danner ofte utgangspunkt for dialogiske samtaler. Slike spørsmål er ofte av en slik karakter at de krever en dialog for å få bearbeidet det man opplever. Svare sier blant annet følgende:

”Vi har sett hvordan vi trenger språk – ord og setninger – for å forstå verden. Og vi har sett hvordan dialogen gjør det mulig for oss å bearbeide det vi opplever til mer helhetlige og sammenhengende erfaringer. Ordet ”erfaring” brukes her om evnen til å se sammenhenger og mønstre i det vi opplever. Kanskje er det til og med slik at det er fortellinger, lik dem vi utvikler i dialog med andre, som i siste instans gjør erfaring mulig.”³

Forholdet mellom dialog og innsikt kan med andre ord knyttes til en sammenheng mellom tanke, språk og erkjennelse. Den filosofisk dialogen har sine historisk røtter tilbake til antikkens Sokrates og Platon. For Platon var målet med dialogen å skjerpe vår kritiske tenkning, med andre ord filosofisk innsikt. Det essensielle for Buber derimot er selve møtet mellom et jeg og et du; ”Jeg blir til ved Du’et. I det jeg blir Jeg, sier jeg Du. Alt virkelig liv er møte.”⁴ I dialogen møter mine ord den andres ord, mine erfaringer møter den andres erfaringer. Buber skiller mellom jeg-du og jeg-det relasjoner. Menneskets jeg har slik sett to sider. Til forskjell fra å forholde meg til den andre som et du kan jeg også forholde meg som et subjekt som oppfatter, betrakter og erfarer den andre som et det eller som et objekt – herav ordparet jeg-det. For Buber er fokuset for dialogen, som sagt, selve møtet mellom et jeg og et du. Det dialogiske er for Buber et prinsipp eller kvalitet som kan opptre i ulike sammenhenger. Det sentrale for Buber er at i dette møtet kan vi forvandle oss selv, bli noe kvalitativt nytt. Men andre ord; den filosofiske dialogen åpner opp for evnen til selvrealisering og selvdannelse. Dialogen er noe mer og noe dypere enn en samtale. Dialogen er selve møtet mellom jeg og du.

Hvor er kjernen i dette møtet - er det følelser, opplevelser eller noe annet? Buber fremhever kjærligheten. Han sier at det er kjærligheten som befinner seg mellom jeg og du. Kjærligheten er noe mer og noe annet enn følelser – den befinner seg på et mer grunnleggende og dypere plan enn hva følelser gjør.⁵ Gadamer derimot, synes å ha en annen tilnærming. Gadamers hermeneutikk vektlegger betydningen av våre oppfatninger og tidligere erfaringer når vi forholder oss til et budskap, enten det er skriftlig eller muntlig. Dialog og språk er avgjørende for vår forståelse. Når vi trer inn i en dialog ”så trer man på et vis inn i et felles rom, et møtested mettet med mening”.⁶ Hva slags meningsinnhold kan det være snakk om her?

Selve relasjonen er kjernen for Buber, Gadamer og Skjervheim. Innenfor rammen av virkelige relasjoner mellom mennesker kan dialogens og språkets forvandlende kraft gjøre seg gjeldene.⁷ Relasjoner har slik sett betydning for vår måte å oppfatte den virkelige verden på. Du forholder deg annerledes om du møter den andre personen som et ’Du’ som Buber ville sagt det, eller som ’Deltakar’ som Skjervheim ville kalt det – sett i forhold til om du møter den andre som henholdsvis et ’Det’ eller som en ’Tilskodar’ (et objekt).⁸ Men er dette nok? Er det noe mer som må inn i betraktningen, som for eksempel en etisk diskusjon og vurdering, noe som ligger utover selve relasjonen, utover innholdet i det sagte. Hva er det vi ønsker at folk skal oppnå gjennom filosofisk praksis? Er det en form for innsikt som er målet? Det sistnevnte er, slik jeg ser det, for snevert. Vi snakker om spesielle verdier i filosofisk praksis – eksistensielle verdier og hvordan disse i sin tur påvirker våre liv. Svare hevder følgende:

”Målene du strekker deg mot og verdiene og standardene du navigerer etter, kan altså være av mange slag. En ting har de likevel felles: de representerer i en eller annen forstand noe godt for deg. Du ville ikke ha strukket deg mot akkurat disse målene, verdiene og standardene hvis du ikke hadde en idé om at det å følge dem på en eller annen måte bidro til at livet ble bedre og mer verdifullt.”⁹

Mens psykoterapi er opptatt av helbredelse, er filosofisk praksis, slik jeg ser det, mer opptatt av meningsfylde og noe som vi kanskje kan kalle for ’Det gode liv’ – i den grad noe slikt eksisterer. Jeg tror mennesker, i de fleste av sine gjøremål, ønsker å strekke seg mot dette noe som de oppfatter som ’Det gode’ i deres liv.

Filosofisk praksis - Profesjon eller ”additional skills”? Hvordan endrer min filosofiske praksis mitt syn på hva filosofi eller kanskje rettere sagt filosofisk praksis er og kan være?

Er det et ’marked’ for filosofisk praksis og i så fall hvordan kan vi formidle vår praksis videre? Det kan se ut som filosofisk praksis er et produkt som ikke blir tilstrekkelig verdsatt av folk flest. En av grunnene kan selvsagt være at det er relativt mange mennesker som ikke kjenner til vår praksis. Er det slik at vi har vanskelig med å sette ord på hva filosofisk praksis er og dermed har problemer med å videreformidle vårt budskap og tilbud til et større publikum?

Freud klarte i sin tid å etablere en ny profesjon. Kan vi gjøre det samme for filosofisk praksis? Har vi innen vårt felt en unik profesjon og i så fall hvordan kan det markedsføres? Hva skiller filosofisk praksis fra andre samtaleprofesjoner som for eksempel psykoterapi og coaching? For å konkretisere: hva er det ved selve samtalen som gjør den til en filosofisk samtale til forskjell fra for eksempel en psykologisk samtale? Her tror jeg ideen om åpenhet er sentral, nærmere bestemt en holdning som stiller dialogen i det åpne. Våger vi å stå i det åpne og ukjente – noe som i sin tur kan bidra til å åpne rom og nye landskap for både gjest og dialogiker? Her må det i midlertidig skilles mellom ideen om åpenhet versus metode om åpenhet. Slik sett blir filosofisk praksis en såkalt ’metodisk – ikke metode’, noe jeg ikke har mulighet til å utdype nærmere i denne sammenheng.

Det er ingen tvil om at det er interesse og marked for både psykoterapi og coaching. Ikke minst har coaching en populær rolle innenfor bedrifter og næringsliv. Det kan se ut som om psykoterapi og coaching nærmest ’plukker’ sine ideer fra filosofien. Dialog har nærmest blitt et moteord, som for eksempel innenfor fredsprosesser, religionsspørsmål og konfliktråd. Sokrates derimot var ikke opptatt av fred, men tilsynelatende mer opptatt av konflikt og radikal selvrefleksjon. Tanken her er trolig at selvrefleksjon fører til økt selvinnsikt, noe som igjen leder til bedre vilkår for sameksistens. Er selvrefleksjon nok? Hvordan gjør vi det rent praktisk? Er filosofisk praksis noe mer enn en moderne versjon av ’Sokrates på torget’?

I studiet for filosofisk praksis blir vi stort sett trenet på én til én dialoger. Dette er kanskje naturlig, i og med at filosofisk praksis for mange dialogikere henspeiler på én til én samtaler. En mulig idé kan være å utvide våre øvinger til i større grad også å gjelde dialog i grupper. Spørsmålet er trolig hvor vi vil med filosofisk praksis? Ønsker vi å profilere vår praksis som egen profesjon? Hva og hvem er våre målgrupper? Ønsker vi nå ut til en større del av befolkningen eller skal vi fortsatt tilby vår praksis til de mennesker som mer eller mindre tilfeldig kjenner til vårt tilbud? Filosofiske kafeer har blitt populære mange steder. Jeg mener vi bør gå bredere ut med dette konseptet eller liknende til for eksempel næringsliv, firmaer eller studentgrupper. 

Slik jeg ser det er det også et økonomisk aspekt å ta hensyn til. Næringslivet er vanligvis godt bemidlet til å betale for coaching og lignende, men hva med folket for øvrig? Hvis vi ønsker at filosofisk praksis skal være tilgjengelig for den ’vanlige’ kvinne og mann, i likhet med for eksempel tilbud om psykolog, bør vi se nærmere på det økonomiske. Mange mennesker har ikke råd til å spandere 6-700 kr pr samtale. Er der for eksempel mulig å arbeide for å få refusjon på timer hos filosofisk praktiker, i likhet med hva psykologer og andre profesjoner har? Dette er trolig et langt lerret å bleke. En slik veg å gå vil mest sannsynlig innebærer en prosess hvor vi kanskje må være villig til å justere vårt syn på hva filosofisk praksis er og kan være, som for eksempel kan det innebære at vi kommer opp i en diskusjon om hvorvidt vi er ’behandlere’ eller ikke – noe jeg ikke kan komme nærmere inn på i dette essay.

Avsluttende kommentarer

Hva skal til for at filosofisk praksis skal få mer gjennomsalg for hva vi kan tilby? Etter mange års erfaring både fra helsevesen og næringsliv kjenner jeg til betydningen av god markedsføring. Mye kan sies om hva som regnes for såkalt god markedsføring. Et viktig prinsipp er å ha et enkelt og tydelig budskap, en appell som er lett å huske. Hva er ”the unik selling point” for filosofisk praksis? Kan det for eksempel lages noen slagord for hva vi har å tilby? I vår øvingsgruppe diskuterte vi følgende forslag: ”Dialog er metoden. Selvrefleksjon er målet!” På den annen side; er folk villige til selvrefleksjon? Mange mennesker er ikke villige til å justere sine oppfatninger. Min yngste sønn sa til meg for en tid tilbake at jeg kunne skrive en bok som jeg kunne kalle for ”Irriterende tilbakeblikk”. Dette fikk meg til å smile og til å tenke. Hvorfor irriterende tilbakeblikk når man kan velge å se fremover? Kanskje slagordet for filosofisk praksis heller kunne være: ”Dialog er metoden. Lykke er målet :)” Alexander Sidorkin sier blant annet at ”Dialog er ikke bare en form for kommunikasjon. Dialog definerer snarere den menneskelige eksistens.”¹⁰ Her er det, slik jeg ser det, snakk ’Det gode liv’ her og nå. Et annet alternativ til slagord kan være: ”Dialog for Livet og Fremtiden!” Noe står på spill for gjesten og vi kan med vår filosofisk praksis spille noe inn - en dialog for nåtid med henblikk på fremtid.

1. Helge Svare, ”Behandling eller dialog”, Impuls, nr 2, (Oslo: 2004), 59.
2. Ibid.
3. Helge Svare, Den gode samtalen: kunsten å skape dialog, (Oslo: Pax Forlag, 2006), 37.
4. Martin Buber, Jeg og Du, 2.utg. (Oslo: J.W. Cappelens Forlag, 1992), 13.
5. Ibid, 16-19.
6. Hans Georg Gadamer, Sannhet og metode: Grunntrekk i en filosofisk hermeneutikk, (Oslo: Pax forlag, 2010), 10.
7. Annfrid Berget Haukeland, ”Betydningen av Bubers dialogiske filosofi i møte med eksistensielle og etiske spørsmål”, Mastergradsessay, Filosofi, Universitetet i Oslo, Vår 2012.
8. Hans Skjervheim, ”Deltakar og tilskodar” i Mennesket, (Oslo: Universitetsforlaget, 2002), 20-21.
9. Helge Svare, Livsmestring, (Oslo: Pax Forlag, 2010), 38.
10. Alexander M. Sidorkin. Sidorkin.net/pdf/dis.pdf, An ontological understanding of Dialogue, 2012.